Hvor mange ganger har du ikke hørt at begynnelsen er viktig? Hvis du mister leseren i starten, er hele løpet kjørt. Dette stresser meg. Men jeg er jo enig, jeg er jo en leser selv. Bøker som ikke fanger meg etter to, tre, maks ti, femten sider, havner nederst i bunken igjen.
I går skulle jeg skrive ut en scene som jeg har hatt i hodet. Det gikk omtrent sånn: "Hun satt på toget med brevet fra faren i fanget." Så strøk jeg det og skrev: "Toget snirklet seg oppover Gudbrandsdalen..." Ny stryk; "Hun kunne lese mellom linjene at faren var skuffet". Stryk igjen; "Du husker vel Troy? sto det i brevet".
(Sukk).
Denne arbeidsmetoden er ikke særlig effektiv. Det setter en stopper for all framdrift, så hvorfor faller jeg i denne fella gang på gang? I et førsteutkast spiller det uansett ingen rolle, det ene fungerer like godt som det andre. Jeg vet jo ikke om scenen i det hele tatt skal være med, så hvorfor finpusse på noe som kanskje skal ut i andre eller tredje versjon? Altså; for framdriften sin del; LA STÅ. Jeg kan alltids korrigere senere.
MEN.. (Selvfølgelig er det et 'men' her) jeg er samtidig avhengig av å finne den rette inngangen for å komme videre. Den riktige setningen kan gi en spesiell følelse som jeg vil holde på. Det hender derfor at jeg terper og terper på anslaget, og når det endelig sitter, sklir resten av seg selv.
Hva gjør dere?
Hei Angela! Det er lenge siden vi har kjent hverandre. Det var en tid i Isfjorden...
SvarSlettJeg liker hva du skriver her, spesielt dette med bøker som ikke fenger interessen etter de første 15 sider. Jeg har skrivekløe selv, og started en reiseblog iår. Hvis du er er bra på engelsk (det er du sikkert) kan du jo prøve, men det er blitt til en helt roman...tror jeg.
Hei! Så hyggelig, har ikke sjekket bloggen på noen dager. Hvem av dere er det jeg snakker med nå, er det Peter eller Beatrix, eller har dere smeltet sammen?? Reisebloggen skal jeg sjekke ut!!
SvarSlettHåper alt er vel i Isfjorden, bor dere fortsatt innerst i dalen?
Angela, du har nok ikke lest bloggen ennå, eller? De siste fjorten åra har vi flyttet fra Isfjorden til Lillehammer, til Alberta, Canada og endelig til New Brunswick, Canada (Østkysten) Nå er vi blitt så gammel (fy da) at vi "bare" reiser 6 måneder hvert år i USA. Men jeg skjønner at du kommer til å lese bloggen nå. Haha...
SvarSlettHjertelig hilsen til deg og Molde! Og ja det er han Jens-P. som skriver her. Bea har en egen blog som du finner linken til hos meg.
Så moro! Nei, jeg hadde ikke lest bloggen, men NÅ har jeg gjort det! Det ser jo ut som et skikkelig eventyr! Skal følge dere. Det var visst noe annet enn å være grisebonde innerst i Dalsbygda.
SvarSlettPs. husker du at jeg fikk lønna utbetalt i grisekjøtt? Og at jeg senere byttet til meg en bil, en Datsun 120 Y for dette?? Det var tider, det.
Ha deilige dager i Canada. Dere reiser sørover snart?
Hils Bea.
Nei Angela, dette med grisekjøtt som lønn husker jeg altså ikke, men betviler ikke det skjedde. Alt var mulig. Og at du fikk byttet til deg en Datsun for dette viste jeg ikke heller.
SvarSlettOg ja eventyr er det blitt på oss, nok til at det holder et helt langt norsk liv.
Men du er jo midt oppi et eventyr selv. Tenke seg det at du er blitt forfatter nå. Og boken høres jo spennende ut. Kanskje du vil ha den oversatt til engelsk? Da kan du få den utgitt her.
Jada vi skal sørover snart. I slutten av Oktober tenker jeg. 5400km til California! Jeg TÅLER ikke mere snø!
Du må ha det bra og gjerne fortsett med bloglesingen -og skrivingen!
PS: Bea husket dette med grisekjøtt som lønn og takker og hilser tilbake.
Jens- P.