Å bli vurdert av andre

Så er tiden inne for kritikker. Det er jo helt nytt for meg, som aldri har blitt publisert før. Det er en forferdelig følelse og en deilig følelse på en gang. Forferdelig, fordi noen andre skal mene noe om mitt arbeid, vurdere mine setninger, mine tanker, mitt språk. Og deilig, når jeg merker at jeg har "truffet" med det jeg har ønsket å formidle.
Redaktøren min sa at jeg måtte tenke nøye gjennom om jeg ville lese kritikker. Noen blir ødelagt i sjelen av selv det minste lille pirk, mens andre er mer nysgjerrig på hvordan kritikker påvirker boksalget. Jeg har i alle fall bestemt meg for å lese alle kritikkene nå, rett og slett fordi jeg vil vite hva anmelderne mener om boka mi, og jo flere meninger, jo bedre, tenker jeg.

En av de tingene jeg har vært mest spent på, er språket. Hvordan ville den dialektinspirerte nynorsken bli tatt imot? Mange lesere har sagt at de stusset litt i starten, men glemte det etter hvert. Hva sier kritikerne? En kritiker i BA (Bergensavisen) er ikke så begeistret for dialektbruken i språket. Mens anmelderen i Tønsbergs Blad mener språket flyter fint. Hvem har rett? Jeg vet ikke. Jeg er jo i utgangspunktet språklig forvirret etter ni års grunnskole med nynorsk, i en bokmålskommune.

Jeg synes nynorsk er vakkert, men føler meg ikke hjemme i ren nynorsk. Føler meg heller ikke hjemme i bokmål, selv om det er det jeg skriver 80 prosent av tiden. Egentlig liker jeg ikke a-endinger på bokmål, men det er jo det som ligger nærmest min talemåte. Vanskelig, det der. Nynorsk tvinger meg til å tenke mer gjennom ordvalg. Det er en bra ting. Ofte er det dialekten som redder situasjonen, for vi har mange bra uttrykk i dialektene våre som får fram nyanser i meninger.

Bortsett fra dialektnynorsken, hvor tilbakemeldingene foreløpig spriker litt, virker det som jeg har klart å fram den effekten, følelsen av uro, som jeg selv har hatt i hodet mitt når jeg har jobbet med tekstene.  Det er jeg veldig glad for, og til syvende og sist tenker jeg at det er det viktigste. Språk er ofte en smakssak.

Vriene kvinner

Jeg synes det er vanskelig å skrive om kvinner. Eller, det jeg mener er at jeg synes det er vanskelig å skape en kvinnelig hovedkarakter - en sterk, drivende kvinne. Hvorfor er det sånn? Er det meg det er noe galt med? På teatrene skriker de etter flere store kvinneroller. Filmbransjen gjør det samme. Det skrives ikke gode kvinneroller, sies det. Neivel. Så da må det jo være flere som synes dette er vanskelig. Eller er det andre mekanismer som styrer her? Mekanismer som vi ikke har kontroll over?

Eller har vi rett og slett blitt late. Blitt hollywoodiserte, hvor vi ubevisst eller bevisst følger en slags suksessoppskrift, der mannen er helt, og kvinnen er enten offer eller fristerinne, eller den kloke, jordnære som får helten til å innse noe viktig, slik at han klarer å overvinne skurken.

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg synes det er vanskelig.
Jeg liker Ibsens Hedda Gabler. Jeg liker Blance i Sporvogn til Begjær. Jeg liker Scarlett O'Hara. Jeg liker dem fordi de vil noe. De har noe i seg som driver dem, som gjør dem til noe annet enn et offer. Jeg tenker ofte at ser jeg en hollywoodfilm til, hvor kvinnen er en eller annen passiv figur, som sutrer over at mannen er for mye borte, spyr jeg. Jada, jeg vet, jeg ser feil filmer.. Gang på gang. Og det finnes unntak, jeg vet. Winterbones, som gikk i vinter. Helt nydelig. Og fin rolle.

Men jeg prøver likevel å komme til bunns i hvorfor jeg selv synes det er trøblete å skrive en drivende god kvinnerolle. Kan det være fordi menn rett og slett er mer vågale? De har mer aggressive mål, de våger mer, de går til grunne, de er mer fysiske eller voldelige, eller.. Og at det gjør seg bedre som motor i en historie? Jeg trenger en slags motor, noe som driver den fremover, og det ligger hos karakteren. Jeg har egentlig lyst å skrive en slags Pippi Langstrømpe i voksen utgave.

Eller kan det være at jeg er kvinne selv? Eller bare meg, uavhengig av kjønn; jeg ville blitt en ganske kjedelig karakter, tror jeg.
De sterkeste menneskene jeg vet om, er kvinner. Neste utelukkende. Og da mener jeg selvsagt ikke fysisk styrke. Derfor er det et paradoks at det er vanskelig å skrive om dem. Det er akkurat som om de typisk maskuline trekkene er mer egnet som drivende krefter i litteratur, jeg vet ikke. Jeg er i tenkeboksen.

Noen som mener noe om dette?

Mørk bil bak

No er det like før novellesamlinga mi, Mørk bil bak, går i trykken.

(Det har vore vanskeleg å blogge etter 22. juli, mest fordi det kjennes så meiningslaust. Kjem sterkare tilbake.)

Kort om arbeidsmetoder

Kjapt om arbeidsmetoder:
Eg trur eg kjem til å leite (til eg dør) etter gode arbeidsmetoder. Noko av det aller vanskelegaste er å kome inn til kjerna, finne essensen i historia. Eg veit jo at det tar lang tid. Her om dagen las eg eit intervju med Philip Roth. Etter eit langt forfattarliv famlar han framleis side opp og side ned før han kjenner at historia er i gang. Han skriv omlag 100 sider før han veit kva slags problem hovedkarakteren har, og då er det gjerne ei setning han kan bruke som ein slags start. (Merk: problem. Ikkje løysing.) Andre forfattarar, veit eg, jobbar med plot, planlegg scener etc.
Som trebarnsmor blir eg nesten småkvalm av å tenke på alt eg må rekke i dei bitte små vindua som er mellom slaga. Tida strekk ikkje til. Derfor leiter eg desperat etter gode metoder, sjølv om eg kanskje aldri finn dei.

Eg ser at det er mange på FB som les blogginnlegga mine. Sleng gjerne inn ein kommentar i ny og ne, alle tips mottas med stor takk!

Hvorfor liker vi bad guys?

Hvorfor liker vi typer som Tony Soprano? En kald og kynisk mafiaboss som er notorisk utro mot kona. Vi tilgir ham og heier han fram. Hvorfor er det sånn at noen karakterer kan komme unna med hva som helst, mens andre bare blir uspiselige. Vi liker til og med Hannibal Lecter, på en rar måte.

Jeg prøver å omstille hodet mitt fra novelle-modus til roman-modus. Enklere sagt enn gjort, siden jeg etter to år med novelleskriving, ennå ikke helt klarer å definere hva en novelle er. Men en ting har jeg kommet fram til; en roman krever en hovedperson (eventuelt flere) som vi liker. Vi skal jo tross alt holde ut med den samme personen gjennom en hel bok. Han eller hun skal ha tid til å gjennomgå en forandring og så videre.

For at vi skal like en karakter må han eller hun være ”likable” som det heter på engelsk. De må ha kvaliteter som vi verdsetter; de må enten være sterke, morsomme, modige, ærlige eller alt på en gang, og de må være karismatiske. Det sies at det er handlinger som definerer hvem vi er. I fiksjonens verden stemmer vel ikke det helt. For hvis vår helt / heltinne har de egenskapene vi ser opp til, kan vi tilgi det meste av dårlige handlinger. Men det fins en grense her også. Hvis karakteren gjør de samme dumme tingene igjen og igjen, mister han vår sympati. 

Hovedpersonen må altså ha plussegenskaper, men kan gjerne ha svakheter også. De bør vel helst ha svakheter, for det er jo det som gjør dem menneskelige, det gjør dem troverdige. Tenk på Donald Duck. (Glem at han er en and). Donald er både gjerrig, arbeidssky og mister besinnelsen i tide og utide. Men han har et stort hjerte. Han elsker nevøene sine, og han er snill. Vi liker Donald fordi han er snill og vi håper han vinner over fetter Anton.

Hannibal Lecter er ikke spesielt snill.. Men han er karismatisk. Intelligent. Begavet. Æsj, nei, jeg vet ikke helt om jeg liker Lecter. Jeg tror Anthony Hopkins må ta mye av æren. Men jeg fikk litt av den samme følelsen i boken også. Jeg likte Hannibal til å begynne med, men så kommer det til et punkt der handlingene blir så grusomme at jeg rett og slett ikke greier å like karakteren lenger.

Vel vel. Mitt neste blogginnlegg skal handle om kvinnelige hovedkarakterer. Hvorfor er det lettere å skape drivende kvinneroller? Leste i Aftenposten i dag om Pixar som kommer med sin første (!) film der en jente har hovedrollen. Brave, heter filmen. Jeg er så spent.

Den vanskelige begynnelsen

Hvor mange ganger har du ikke hørt at begynnelsen er viktig? Hvis du mister leseren i starten, er hele løpet kjørt. Dette stresser meg. Men jeg er jo enig, jeg er jo en leser selv. Bøker som ikke fanger meg etter to, tre, maks ti, femten sider, havner nederst i bunken igjen.
I går skulle jeg skrive ut en scene som jeg har hatt i hodet. Det gikk omtrent sånn: "Hun satt på toget med brevet fra faren i fanget." Så strøk jeg det og skrev: "Toget snirklet seg oppover Gudbrandsdalen..." Ny stryk; "Hun kunne lese mellom linjene at faren var skuffet". Stryk igjen; "Du husker vel Troy? sto det i brevet".
(Sukk).
Denne arbeidsmetoden er ikke særlig effektiv. Det setter en stopper for all framdrift, så hvorfor faller jeg i denne fella gang på gang? I et førsteutkast spiller det uansett ingen rolle, det ene fungerer like godt som det andre. Jeg vet jo ikke om scenen i det hele tatt skal være med, så hvorfor finpusse på noe som kanskje skal ut i andre eller tredje versjon? Altså; for framdriften sin del; LA STÅ. Jeg kan alltids korrigere senere.
MEN.. (Selvfølgelig er det et 'men' her) jeg er samtidig avhengig av å finne den rette inngangen for å komme videre. Den riktige setningen kan gi en spesiell følelse som jeg vil holde på. Det hender derfor at jeg terper og terper på anslaget, og når det endelig sitter, sklir resten av seg selv.
Hva gjør dere?

Primitiv interessekamp

Det er mange innfallsvinkler til en tekst; et bilde, en tanke, en følelse.. Men for at det skal være driv i teksten, må det være driv i historien, og for at det skal være driv i historien må det være driv i karakteren. Og se her er bøygen. Hvordan får til det, uten at det virker konstruert? Jeg må med jevne mellomrom ta fram Peter Wessel Zapffe. Han skriver, i Indføring i litterær dramaturgi, om mennesket som interessebærere og interessefronter. Struggle for interest.
Jeg skal prøve (i den grad det er mulig) å forkorte/oppsummere noe av det han skriver. Han bruker bl.a. et enkelt eksempel, eller som han kaller det; "et grundskema, hentet fra primitiv interessekamp."

"Når individet er er engagert i opfyldelsen av en (evt. truet) interesse (hans lyst og opmerksomhet og evne er samlet om opfyldelsen) - han prøver f.eks å skaffe sig og sine mat ved jagt og fangst, kan situationen beskrives ved hjælp av følgende faktorer:
1. Interessen: næringsbehovet pga sulten, som er den tilstand han vil bort fra.
2. Objektet eller gjenstanden, her vildtet, hvis død betyr dækning av behovet (den foreliggende opgave).
3. De hjælpemidler som står til jægerens rådighet (våben, muskelkraft, men også kyndighet, øvelse, snarrådighet, list, hutighet i utførelsen).
4. Ytre vilkår (landskap, veirforhold)
5. Den med foretagende forbundne risiko. Den består ikke bare i , at han kan mislkkes og på grund av sine anstrengelser bli endda mere trætt og sulten, men dyret, som selv er interessebærer og hvis interesse er forskjellig fra, endog motsatt jægerens, kan, alene eller ved fællernes hjælp, gå til motangrep og ødelægge værdier som indtil nu var i behold.
6. Som faktor nr 6 kan man sætte jægerens holdning: (...) dumdristighet, frykt, feighet, forræderi mot fæller, slumpetræff tolket som dyktighet, beskedent og sandfærdig eller brautende, evt. forfalsket referat.
7. Utgangen kan være en av tre: a. Jægeren lykkes; han skaffer mat til sig og sine, han føler glæde, stolthet og blir hyldet av sine stammefrænder. b. I hovedsaken foreligger status quo ante bellum, enten med lettelse (dyret var overmæktig) eller skuffelse (han burde ha kunnet nedlægge det). c. Manden blir skadet eller dræpt, enten uten å ha oppnådd noget, eller slik at hans indsats betyr frelse for familien eller stammen (helten).

Og så kommer en laaaaang diskusjon om hvordan dette skjemaet "bevarer sin anvendelighet" også i vår tid. Herlig lesning. Men ikke egnet for gjengivelse her..