lørdag 16. juli 2011

Kort om arbeidsmetoder

Kjapt om arbeidsmetoder:
Eg trur eg kjem til å leite (til eg dør) etter gode arbeidsmetoder. Noko av det aller vanskelegaste er å kome inn til kjerna, finne essensen i historia. Eg veit jo at det tar lang tid. Her om dagen las eg eit intervju med Philip Roth. Etter eit langt forfattarliv famlar han framleis side opp og side ned før han kjenner at historia er i gang. Han skriv omlag 100 sider før han veit kva slags problem hovedkarakteren har, og då er det gjerne ei setning han kan bruke som ein slags start. (Merk: problem. Ikkje løysing.) Andre forfattarar, veit eg, jobbar med plot, planlegg scener etc.
Som trebarnsmor blir eg nesten småkvalm av å tenke på alt eg må rekke i dei bitte små vindua som er mellom slaga. Tida strekk ikkje til. Derfor leiter eg desperat etter gode metoder, sjølv om eg kanskje aldri finn dei.

Eg ser at det er mange på FB som les blogginnlegga mine. Sleng gjerne inn ein kommentar i ny og ne, alle tips mottas med stor takk!

onsdag 13. juli 2011

Hvorfor liker vi bad guys?


Hvorfor liker vi typer som Tony Soprano? En kald og kynisk mafiaboss som er notorisk utro mot kona. Vi tilgir ham og heier han fram. Hvorfor er det sånn at noen karakterer kan komme unna med hva som helst, mens andre bare blir uspiselige. Vi liker til og med Hannibal Lecter, på en rar måte.

Jeg prøver å omstille hodet mitt fra novelle-modus til roman-modus. Enklere sagt enn gjort, siden jeg etter to år med novelleskriving, ennå ikke helt klarer å definere hva en novelle er. Men en ting har jeg kommet fram til; en roman krever en hovedperson (eventuelt flere) som vi liker. Vi skal jo tross alt holde ut med den samme personen gjennom en hel bok. Han eller hun skal ha tid til å gjennomgå en forandring og så videre.

For at vi skal like en karakter må han eller hun være ”likable” som det heter på engelsk. De må ha kvaliteter som vi verdsetter; de må enten være sterke, morsomme, modige, ærlige eller alt på en gang, og de må være karismatiske. Det sies at det er handlinger som definerer hvem vi er. I fiksjonens verden stemmer vel ikke det helt. For hvis vår helt / heltinne har de egenskapene vi ser opp til, kan vi tilgi det meste av dårlige handlinger. Men det fins en grense her også. Hvis karakteren gjør de samme dumme tingene igjen og igjen, mister han vår sympati. 
Hovedpersonen må altså ha plussegenskaper, men kan gjerne ha svakheter også. De bør vel helst ha svakheter, for det er jo det som gjør dem menneskelige, det gjør dem troverdige. Tenk på Donald Duck. (Glem at han er en and). Donald er både gjerrig, arbeidssky og mister besinnelsen i tide og utide. Men han har et stort hjerte. Han elsker nevøene sine, og han er snill. Vi liker Donald fordi han er snill og vi håper han vinner over fetter Anton.

Hannibal Lecter er ikke spesielt snill.. Men han er karismatisk. Intelligent. Begavet. Æsj, nei, jeg vet ikke helt om jeg liker Lecter. Jeg tror Anthony Hopkins må ta mye av æren. Men jeg fikk litt av den samme følelsen i boken også. Jeg likte Hannibal til å begynne med, men så kommer det til et punkt der handlingene blir så grusomme at jeg rett og slett ikke greier å like karakteren lenger.

Vel vel. Mitt neste blogginnlegg skal handle om kvinnelige hovedkarakterer. Hvorfor er det lettere å skape drivende kvinneroller? Leste i Aftenposten i dag om Pixar som kommer med sin første (!) film der en jente har hovedrollen. Brave, heter filmen. Jeg er så spent.