Jeg synes det er vanskelig å skrive om kvinner. Eller, det jeg mener er at jeg synes det er vanskelig å skape en kvinnelig hovedkarakter - en sterk, drivende kvinne. Hvorfor er det sånn? Er det meg det er noe galt med? På teatrene skriker de etter flere store kvinneroller. Filmbransjen gjør det samme. Det skrives ikke gode kvinneroller, sies det. Neivel. Så da må det jo være flere som synes dette er vanskelig. Eller er det andre mekanismer som styrer her? Mekanismer som vi ikke har kontroll over?
Eller har vi rett og slett blitt late. Blitt hollywoodiserte, hvor vi ubevisst eller bevisst følger en slags suksessoppskrift, der mannen er helt, og kvinnen er enten offer eller fristerinne, eller den kloke, jordnære som får helten til å innse noe viktig, slik at han klarer å overvinne skurken.
Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg synes det er vanskelig.
Jeg liker Ibsens Hedda Gabler. Jeg liker Blance i Sporvogn til Begjær. Jeg liker Scarlett O'Hara. Jeg liker dem fordi de vil noe. De har noe i seg som driver dem, som gjør dem til noe annet enn et offer. Jeg tenker ofte at ser jeg en hollywoodfilm til, hvor kvinnen er en eller annen passiv figur, som sutrer over at mannen er for mye borte, spyr jeg. Jada, jeg vet, jeg ser feil filmer.. Gang på gang. Og det finnes unntak, jeg vet. Winterbones, som gikk i vinter. Helt nydelig. Og fin rolle.
Men jeg prøver likevel å komme til bunns i hvorfor jeg selv synes det er trøblete å skrive en drivende god kvinnerolle. Kan det være fordi menn rett og slett er mer vågale? De har mer aggressive mål, de våger mer, de går til grunne, de er mer fysiske eller voldelige, eller.. Og at det gjør seg bedre som motor i en historie? Jeg trenger en slags motor, noe som driver den fremover, og det ligger hos karakteren. Jeg har egentlig lyst å skrive en slags Pippi Langstrømpe i voksen utgave.
Eller kan det være at jeg er kvinne selv? Eller bare meg, uavhengig av kjønn; jeg ville blitt en ganske kjedelig karakter, tror jeg.
De sterkeste menneskene jeg vet om, er kvinner. Neste utelukkende. Og da mener jeg selvsagt ikke fysisk styrke. Derfor er det et paradoks at det er vanskelig å skrive om dem. Det er akkurat som om de typisk maskuline trekkene er mer egnet som drivende krefter i litteratur, jeg vet ikke. Jeg er i tenkeboksen.
Noen som mener noe om dette?
